Det begynte ikke som en bok. Det begynte som notater til meg selv.

Jeg satt ofte ved kjøkkenbordet om morgenen og skrev ned noen setninger. Ikke for å bli klok. Bare for å holde fast i noe. En tanke, et bibelvers, en følelse av at jeg ikke var helt alene med det jeg gikk gjennom.

Noen morgener var det fred. Andre morgener var det uro, sorg, tvil, eller bare en tretthet jeg ikke helt kunne forklare. Jeg skrev fordi det hjalp. Fordi det var en måte å puste på.

Jeg har alltid hatt en stille tro. Ikke en tro som vil overbevise noen. Mer en tro som går ved siden av meg, gjennom det som er fint og det som er tungt. Jeg tror på Gud. Men jeg tror også at Gud ofte virker i det uanselige — i pauser, i spørsmål, i helt vanlige dager. I oppvasken. I turen rundt kvartalet. I telefonsamtalen med en gammel venn.

Jeg vokste opp med tro rundt meg, men det er først som voksen at jeg har fått et eget forhold til den. Et forhold som tåler både trygghet og tvil. Som ikke krever at jeg har alle svar.

Det er denne troen jeg har prøvd å skrive frem i boken. Ikke svarene. Bare nærværet. Følelsen av at noen går ved siden av, selv på dagene der det ikke føles slik.

For meg har det vært viktig at boken skal være et sted hvor det er lov å tro. Og hvor det er lov å tvile. Jeg tenker at de to ofte hører sammen — at troen blir mer ekte når den får lov å være ufullstendig.

I bunn og grunn er jeg kunstner. Jeg har malt og laget bilder i mange år, og det er kunsten som har lært meg å se etter det stille. Et bilde må ikke rope for å nå inn. Av og til er det de mykeste fargene som blir hengende lengst.

Jeg ville at boken skulle ha samme kvalitet. At den skulle være vakker også som gjenstand. Den er formgitt med omtanke, trykket på godt papir, og laget for å åpnes ofte. Mange leser én tekst om morgenen, før dagen begynner. Andre legger den på nattbordet og blar litt før de sovner.

Det betyr mye for meg at den ser ut som noe man har lyst til å ha framme. Ikke gjemt bort i en bokhylle.

Boken er bygget opp som en andaktsbok — én tekst for hver dag gjennom året. Men du trenger ikke lese kronologisk, og du trenger ikke lese hver dag. Noen tekster vil treffe deg akkurat der du er. Andre vil ikke bety noe akkurat nå. Det er helt i orden.

Det jeg har lært av å skrive, er at trøst sjelden kommer som en stor forklaring. Den kommer oftere som en setning som plutselig passer. En liten påminnelse om at du ikke er alene. Det er det jeg har prøvd å lage — en bok du kan plukke opp på en vanlig tirsdag og finne én ting som hjelper.

Tilbakemeldingene har vært det jeg er mest takknemlig for. En leser skrev til meg: «Den beskriver så godt dagene slik de er, og gir trøst og oppmuntring. Jeg har hatt vanskelig for å tolke Bibelen, og føler at din tolkning av skriftstedene er så fine og gode.»

En mor fortalte at hun hadde kjøpt ett eksemplar til seg selv og ett til datteren sin, og at de leste samme tekst om morgenen — hver i sitt hjem, men likevel sammen på en måte. En annen leser skrev at boken nå blir lest høyt på strikkekafé på bedehuset i bygda — først ett sted, så et annet, så et tredje.

Det rører meg dypt, fordi det var akkurat det jeg håpet på: at boken skulle få leve i hverdagen til folk. At den skulle bli lest, ikke bare eid. At setningene skulle få vandre videre — fra kjøkkenbord til sengkant, fra mor til datter, fra venninne til venninne.

Over 2 500 eksemplarer er solgt så langt, og gjennomsnittsvurderingen ligger på 4,9 av 5. Men det som betyr mest for meg, er de små historiene som kommer tilbake. Mailene. Hilsenene. Folk som forteller hvor de hadde boken med seg.

Mange kjøper to eksemplarer — ett til seg selv, ett til en mor, en venninne, en datter, en søster. Det har jeg forstått at er ganske vanlig med denne boken. Den egner seg som gave fordi den ikke krever noe av den som får den. Den ber ikke om at man skal tro på en bestemt måte, eller lese på en bestemt måte. Den bare er der, når man trenger den.

Den koster 495 kroner. Sendes innen 3–7 dager. Og du har 14 dagers åpent kjøp om den ikke skulle være noe for deg likevel.

Jeg håper du finner noe i den. Selv om det bare er én setning, en gang i blant, som gjør dagen litt lettere å bære.